Alt var så mye enklere før. Da kunne jeg bare ta med meg teppet og tasse ut i stua i Tom og Jerry-pyjamasen, med røde sokker mykt mot linoleumet. Da kunne jeg se litt fortvilt på de to som satt i hver sin lenestol og så kveldsnytt, og si det som det var. Jeg får ikke sove. Da sukket mamma tungt før pappa reiste seg og fulgte meg i seng og pakket dyna tett rundt meg før han fortalte at jeg ikke behøvde å sove, men bare kunne hvile litt. Så sloknet jeg nesten samtidig med glødetråden i den hvite taklampa.

Sånn er det ikke lenger. Jeg får ikke sove. Så jeg tasser ut i stua, naken og barbeint mot parketten. Skyller det svette ansiktet mitt i varmt vann på badet. Ser rynkene i det brutale lyset, lager noen grimaser og sier det mens jeg lar vannet renne for selskap - Jeg får ikke sove. Forsøker å kikke overbærende på meg selv, men det gir aldri særlig mye trøst. Setter meg i sofaen og skrur på månedens rolige plate: Judee Sills selvtitulerte førsteplate.

Jeg blir ikke søvning av å sitte slik i mørket heller, så jeg går i kjøleskapet og finner den siste skvetten som fortsatt ligger igjen i en vinpose fra en tidligere slaktet kartong. Den blir faktisk et raust lite glass. Jeg tenner noen stearinlys og skrur av lampa under kjøkkenvifta.

Hvorfor får du ikke sove da? Jeg spør meg selv og har egentlig ganske mange svar. Det er disse fordømte tankene. “Nå tenker du for mye igjen!” pleide min gode venn å si for å skjære meg av. Det fungerte nesten like godt som en tettpakket dyne.

Tankene mine har fått vandre av sted i mørket. Jeg fikk ikke sove fordi jeg tenkte på en fryktelig trist ting som har skjedd, som jeg har visst om i flere dager, men som først nå begynner å synke inn. Det er min selvforsvarsmekanisme, veien til hjertet mitt blir blokkert med sirup og alt går ubeskrivelig sakte samtidig som hodet forsøker å herde meg på det som kommer. Jeg blir aldri herdet. Hinne som rå is.

Så vandret tankene videre uten at sinnstemningen flyttet seg en tomme. Jeg tenkte på meg selv. Jeg ender alltid opp med å tenke på meg selv. Grunnleggende navlebeskuende. Og alt var like leit og like mørkt. Jeg tenkte på ensomheten som en sjelden gang melder seg og på guttene som aldri gjør det, og alt var malt i paletten blandet for det virkelig triste som jeg egentlig hadde tenkt på. Jeg ble en parasitt på min egen følsomhet, sugde til meg tungsinn og gjorde det mitt eget. Og i det jeg innså det, følte jeg meg som et monster.

Så jeg får ikke sove. Og det er det ingen grunn til. Annet enn at jeg tenker for mye. Og at det er for varmt ute. Og at togene virkelig plager meg for første gang siden jeg flyttet hit. Jeg sitter nesten naken i sofaen min og drypper av svette. Fukten ligger tykt rundt vinglasset og. Våtest av alt er det et sted på innsiden. Men store gutter gråter ikke. Nå tenker jeg for mye igjen. Som alltid når det er for lite å tenke på.