To be
- John er homofil.
Tenk at den setningen skremte meg så uendelig mye første gang jeg skrev den, for ganske nøyaktig fem år siden. Det var midt på natten, men midnattsolen lyste opp hele den gjengrodde fjellveggen på andre siden av veien. Jeg var hjemme alene, sikkert litt beruset, og jeg hadde innrømmet for den eneste lesba jeg kjente at jeg syntes kompisen hennes var ‘en kjekk kar’. En halv sannhet.
Det hadde gått halvannet år siden jeg lå med en gutt, og den skammen kunne jeg hente fram når som helst, den brant inni meg, spesielt etter at jeg kom. Men dette var noe annet enn den skammen. Skammen over sexen skyldte jo bare en feil, bare noe jeg hadde falt inn i, noe han hadde fått meg til å gjøre.
Selve ordet. Definisjonen. Båsen. Alt jeg ikke ville være. Jeg så skriften på PC-skjermen og jeg hang i løse lufta, adrenalinet pumpet ut i blodårene mine, jeg fikk knapt puste. ‘John er homofil.’ Jeg slettet setningen umiddelbart. Og enda skulle det gå mange måneder før jeg sa det til noen.
juli 5th, 2007 at 09:34
Men du sa det. Og det er jeg glad for:) Savner deg også, men snart er du jo her igjen.
juli 7th, 2007 at 20:56
Det siste året har jeg hatt flere samtaler med venner av meg om hvordan det var å stå frem. Jeg må innrømme at jeg har vært usedvanlig naiv, for jeg har tenkt at nå kan da dette umulig være et problem. Vi snakker “the 21th century”, liksom og folk (utenom religiøse idioter) bryr seg vel ikke nå lenger. Så himla dum går det an å være.
Derfor er det bra å få noen påminnelser en gang i blant. Takk!