Flyturen hadde ingen ende. Jeg presset bakhodet mot stolen, forsøkte å tenke på andre ting enn flysykeposen som lå mellom menyen og Norwegian-magasinet. Basse sov i midtsetet. Jeg vurderte å dulte i ham slik at han våknet, men innså at vi nok ikke hadde noe å snakke om uansett, fyllesyke, trøtte og mette på livet som vi var. Turen til Paris hadde vært planlagt lenge. Basse snakket om å fri, jeg tenkte på hvordan det ville vært. Da jeg endelig kom til byen var jeg forelsket, men mannen jeg var forelsket i var ikke med. Han var til stede i tekstmeldinger, griseprat i rosévinrus på trappen til Le Grande Arch, og hundre tusen tomrom i byen skapt for par.

Etter tre fulle dager med vin, vandring, mat og metro følte jeg meg som et komplett dass. Øyelokkene hang som tykke hotellgardiner over blodskutte blanke øyne, ryggen var våt av svette, jeg hadde en ufyselig fylleånde. Låsen på dørtelefonen virker ikke, så han løp ned for å slippe meg inn, han hoppet de siste tre stegene slik jeg alltid gjør. Jeg stod lent mot veggen og gjorde meg til, smilte og forsøkte se uanfektet ut, forsøkte å lure vinden til å ruske meg i håret. Jeg falt inn i armene hans. Jeg stinker! Det gjør du ikke. Og jeg liker deg allikevel.

For første gang er jeg noens kjæreste. Det er nesten like vanskelig som det er enkelt. Vi kysser. Vi ler. Vi spiser frokost sammen. Vi tenker på hverandre på jobb og sender meldinger for å fortelle det. Vi snakker kryptisk om framtiden, fordi ingen av oss vil avsløre at dette kan vare. Vi tror begge dette vil vare. Vi planlegger ting som ikke er skumle, ting som å dra til Kjerringøy på sommerhuset. Jeg hører på en eneste sang av Rosie Thomas så mange ganger at jeg må skru av Last.fm.

I’m still learning what love is
every time you look at me that way

Jeg forsøker å sette sammen ansiket hans, men det blir feil hver gang. Hjernen min er Picasso. Øynene, håret, nesen, munnen, haka. De hører sammen, men jeg kjenner dem best hver for seg, fra forskjellige vinkler. Kroppen hans likeså. Overarmen, underarmen, brystvorten, bak kneet, innsiden av låret, navelen, leggen, nakken. Nakken. Lukten. Smaken. Det rufsete sorte håret som stryker meg mot kinnet når jeg puster ham inn. Ryggen hans er en følelse mot håndflatene mine.

Han ler. Smiler til meg. Han sier jeg er søt. Jeg tror ham når han sier det. Jeg svarer han er heit. Det er helt sant.

Jeg skriver dumme SMS. Ikke at det er noe galt i dem, de er ikke tabber, de er ikke slemme, de er bare teite, jeg ser det. Jeg har fortsatt distansen, jeg vet jeg lever opp til alle klisjeer. “Nei, DU er finest. De hundreogførtito tegnene som gjenstår skal jeg bare bruke på å smile. :)” Jeg spør om han vil ha noe. Han svarer “Deg” og mener meg.

Han sladrer til mammaen sin. Til vennene sine. Jeg gjør det samme. Vi øker innsatsen. Bordet fanger forhåpentligvis.

Jeg våkner midt på natten med vondt i en skulder. Står opp og spiser en paracet. Fryser. Kryper tilbake under dyna. Han liker ryggen min og holder tett rundt meg. Jeg sovner og våkner og det er neste dag og jeg vil ikke stå opp, jeg vil ikke dra på jobb. “Beklager at jeg vekket deg i natt.” Han sier det var fint, at han sovnet med en gang, og at det var fantastisk å bli vekket igjen da jeg la meg og slik bli minnet på at jeg eksisterer.

Han spør om vi står ved riktig benk på Bygdøy. Den er klissvåt og vi setter oss ikke. Vi kliner i regnet. Jeg står på tå.

Jeg våknet i et vakuum, slik man gjør når man rykkes ut av en drøm, av ingenting, av et tog som alt er borte før bevisstheten har kommet ut av tunnelen. Og jeg husket drømmen klart. Jeg kjørte lettmotorsykkel med Jonas Gahr Støre. Han kjørte, jeg holdt meg fast, og vi raste gjennom trafikken, gjennom et kjøpesenter, knappe svinger og høy hastighet. Vi var forlovet, jeg hadde ring, og alle visste det, alle visste det var oss. “Det er Johns forlovede” sa de, og i drømmen var det riktig.

Barbarella svever i vektløs tilstand i romskipet sitt. Året er 40 000 etter Kristus. Musikken er fra 1968. Møysommelig får hun av seg romdrakten, en bit etter den andre. Hanskene faller først, velpleide fingre. Deretter tar hun buksene av. Hun sparker lekent rundt med to vakre nakne bein, så tømmer hun romhjelmen for væske og løfter den av hodet. Håret flyter rundt henne, hun er som en brennmanet. Til slutt får hun også av seg overdelen, og henger i luften i bare en metallfarget truse. Det oppleves som den lengste åpningssekvensen i en film noensinne.

- Liker du oliven?

- Jeg elsker oliven!

Jeg setter fram oliven. Vi spiser oliven og putter steinene i et lite melkeglass. Vi drikker hvitvin og ler av Barbarella. Vi sitter stadig nærmere hverandre i sofaen. Jeg lukter parfymen hans. Han lukter godt. Han stryker meg lett over hånden. Nervøsiteten som overmannet meg tidligere på dagen er borte. Det skyldes litt vinen, men det skyldes mest ham. Snoren i hettegenseren er frynsete på enden. Han sier han biter på dem, sier det påtatt skamfull. Jeg ler.

- Du er heit.

- Hva sa du?

- Jeg sa at du er heit. Jeg synes du er heit.

Han stopper opp i døren. Ser på meg og smiler. Det er et vakkert smil. Jeg tør å se ham i øynene. Det er bare tretten timer siden jeg gikk rundt meg selv i leiligheten og bare ventet. Det er bare fem dager siden jeg så ham første gang. Det er bare to uker siden noen sendte meg en melding og sa dette var en gutt jeg burde snakke med. Det er bare tolv timer til jeg skriver jeg savner varmen hans, og han svarer det er årets hyggeligste melding. Det er bare tre dager til jeg går på kino med ham og ser en skrekkfilm jeg egentlig ikke tør å se.

- Det er du og.

Jeg holder pusten til ytterdøra slamrer igjen. Så graver jeg ansiktet ned i puta og puster inn parfymen hans igjen.

Det er vår. Grønne skudd på trærne. Sol som varmer og gjør meg rød i kinnene. Skotsk whisky i glasset. Hercules and Love Affair på mp3-spilleren. Og jeg har ikke lyst til å rømme. Har ikke lyst til å kaste rundt på livet. Jeg trives. Akkurat her, akkurat nå. Og det er ingen enkeltfaktor, bare at jeg for første gang på mange år har et perspektiv langt utover våren. Jeg ser år fram i tid, og lurer på om jeg ikke har en rolle å spille, en funksjon å fylle, som er større enn meg selv. Denne vissheten om at et ‘noe’ ligger og vaker, jeg vokser på den. Lever opp til min egen forventning. Tar meg sammen. Arbeider hardere, smiler bredere, løfter hodet så høyt jeg kan uten å falle over i arroganse.

Og de merker det, de som står utenfor. Det er gutter som synes jeg er heit. Det er halvfremmede som synes jeg er flink. Det er folk i bransjen som sier de ser opp til meg. Og det er meg. Klar til å ’step up to the plate’. Balltreet stødig i hendene. Klar for en home-run?

Våte snøfiller slippes ned mot bakken. Det er ikke som i Oslo, det er rent og hvitt, selv om det er vått. Jeg tenker på elgen, stakkar, som får dette slapset i pelsen sin. Ser for meg hvordan snøen kleber i ragget, og smelter helt inn i som iskaldt vann mot huden. Vi kjører nesten ikke forbi noen hus, og de husene vi passerer har traktorer.

Tog er miljø! sier brosjyren som er lagt ut på hvert eneste bord. På andre siden av en kort tunnel har plutselig snøen blitt kaldere, og grantrærne her er hvite. Ei brun elv bykser fram under en bro. Jeg speider etter elg, men ser ikke så mye som en eneste kalv. Skulle jeg se elg, så måtte det være på denne siden av tunnelen, hvor snøen er lett å riste av seg.

Togskinnene sneier innom en slakk sving, og vi møter en liten rød postbil. Det er noe gammelmodig med dette, å kjøre statsbanene og møte på postverket, to arbeidsgivere som hver kapret dyktige og motiverte ansatte med gode lønnsbetingelser og landets beste gravferdsordning.

Tunge grantrær lener seg mot togvinduet. Togets basun stønner dypt og tungt foran oss, kanskje det er elg på skinnegangen. Jeg ser for meg elgkua som smadres mot stålfronten, og kalven som slynges flere meter fram og blør i hjel, uten at noen sitter sammen med ham, toget som stopper og konduktøren som står bøyd over kalven med brannøksa og nøler. ”Faen” sier jeg, og trasker med småskoene gjennom den våte rødflekkede snøen, river til meg brannøksa og tråkker elgkalven på halsen for å holde hodet helt stødig. ”Beklager” sier jeg, men han enser meg ikke, ser ingenting annet enn en flammende smerte som farger det som er igjen av livet rødt, og jeg avslutter det hele med et velrettet hogg som deler skallen på midten.

Jeg rykkes ut av mitt delte heltescenario i det toget braser inn i en tunnel og lufttrykket nesten uler rundt meg, og en antydning til ørebetennelse svir og varmer opp hele venstresiden av ansiktet mitt. På andre siden av tunnelen er det vått igjen, men i et streif ser jeg en forgjengelig helleristning trykket inn i skaresnøen. Klovspor.

Håkon og jeg sitter i sofaen med hvert vårt glass portvin og hver vår laptop. Håkon liker ikke portvin så godt, men jeg liker det alt for godt, så det går opp i opp. Jeg må bare fylle opp litt oftere. Vi hører på hans Last FM og snakker om guttene vi har møtt, guttene vi skal møte, disse jævla guttene, disse flotte guttene, og musikken, jeg venter på Rikard Wolff, min svenske heltinne. Det blir liksom enda bedre når de er bra og bög, Rikard, Klaus Nomi og Final Fantasy.

- Nå har jeg gratis hotellweekend for bonuspoengene mine, og en reisesjekk på 300 euro hos SAS.

Alt jeg behøver er noen å ta med. Noen jeg har falt for, som jeg vil godt. Som jeg kan ringe og overraske. “Er du ledig første helga i mai? Da må du holde den av for meg. Jeg forteller senere. Det blir gøy.”

- Han har logget inn uten å svare på meldingen min.

Håkon har sjekket facebook og gaysir og facebook og gaysir. Mannen har ikke svart. Mer portvin.

- Fucking hell.

Vi skåler. Bittert. Mer brownie. Mer portvin.

Det sitter en pojke på månen och tittar nyfiket ner.
Det sitter en pojke på månen, han sitter stilla och ler
Det sitter en pojke på månen, han sjunger stilla sin sång.
Älska, älska för kärlek. Älska en endaste gång.

Venninnen min har hatt sin første time hos psykolog. Ikke fordi hun tror noe er galt, men fordi hun vil forsikre seg om at symptomer hun har opplevd ikke skyldes angst. Slik hypokonderen i meg alltid tror jeg har skabb hver gang væromslaget kommer på høsten og huden min blir mer følsom, har den nå meldt meg på en aldri så liten eksistensiell krise. Og nettopp frykten for at frykten for angst skal påføre meg en reaksjon har stresset meg opp mange hakk siden i går.

Og jeg satt faktisk på flyplassen og var litt bekymret. Jeg innså at Dagbladets fredagsbilag allerede hadde blitt irrelevant for meg, og det før jeg har tatt mitt første studiepoeng. En artikkel om Fabian Stangs sønn var det eneste som vagt appellerte, og utelukkende fordi han er pen på bilder og Fabian Stang virker som et godt menneske. Jeg har gått vekk fra den kule nittitallsironien, XL-radio og Seinfeld, og funnet tilbake til avarten, den rå usminkede motløsheten, Nirvana og Fight Club, den bevegelsen som ikke dro oss ut på strendene, men sendte oss ut i de samme gatene, litt mindre sikre på at vi var satt til jorden for noe annet enn å leve og dø, der Matrix var bekreftelsen vi søkte og vi så det var sånn det egentlig var alt er falskt, alt er til for å dulle oss i søvn over Ikeakatalogen.

Ni år senere har det vært terrorisme og krig og enda mer krig, kamp om ytringsfrihet, og et større engasjement i våre egne liv, et behov for å bety noe som de færreste av oss har realisert. Jeg har gått fra ung og lovende, til ung voksen og med en personlig utvikling som kvae, først lett flytende og snart stivnet, snart rav. Jeg fyller tjuefem på mandag, jeg har en leilighet som spiser opp hver eneste krone jeg tjener, jeg har en yngre bror som blir far om to måneder, jeg har lest om parlamentarikernes vennegruppe med Tyskland – vår viktigste forretningspartner og framtidige stemme i EU, jeg har ingen kjæreste og vet at grunnen like gjerne er at jeg elsker som at jeg ikke er i stand til å gjøre det, jeg har en søster hundre og femti mil unna som stadig fyller år uten at den håpløse eldstebroren hennes husker det, og mitt mest sannsynlige framtidsscenario er at jeg fortsetter å gå i sirkler rundt meg selv uten verken selvrealisering eller betydning for noen andre.

I Tromsø er guttene enten metroseksuelle så det holder, eller sjaskete, røffe rockere. Det gjør at man ved første øyekast tror byen består utelukkende av homofile og narkomane.

For vel et halvt år siden forlot jeg aktiv partipolitikk, og sluttet i mitt virke som folkevalgt. Dette, kombinert med at jeg flyttet fra regionen hvor jeg var politiker, gjør at jeg nå står som et vanlig medlem av partiet mitt, uten annen innflytelse enn den som eventuelt måtte oppstå gjennom mitt sosiale nettverk.

I sju år har jeg forfektet ett partis løsninger, jeg har tatt ansvar for en helhetlig politikk, aldri utfordret de store dogmene, og alltid holdt meg på den anstendige og politisk korrekte linjen. Det er utrolig forfriskende å slippe alt det. Friheten av å kunne være kritisk til makthaverne, gi sutrende minstepensjonister det glatte lag, riste oppgitt på hodet av både fagbevegelse og arbeidsgivere, og kunne diskutere ideologi, internasjonale relasjoner, og forholdet mellom marked og styring uten samtidig å måtte forsvare et enkelt partis prioriteringer, for en som meg er det som å fly.

Samtidig er det godt å se at de sakene jeg en gang valgte mitt politiske ståsted ut fra, også holder vann verdimessig. At partiet jeg fant stod mine drømmer nærmest fortsatt fatter vettuge vedtak, og at ingen alternativer i landskapet foreløpig har fristet, forteller meg at 17-åringen som i sin tid ble medlem hadde selvinnsikt nok til å vite hva han stod for. Det er jeg litt stolt av. Samtidig er det enklere å se feilene når man står utenfor enn når man står innenfor, og selv om hagen er fin, er det mye som bør lukes i blomsterbedene.

Jeg gleder meg allerede til å hjemvende, som den bortkomne sønn. (Jeg vil også ha brukt tiden på fyll, hor og politisk utroskap.) Ikke bare skal jeg slakte politikkens hellige kyr, jeg skal jammen sette fyr på fjøset.

Av og til behøver man ikke si noe som helst, spesielt ikke når andre har sagt det så mye bedre tidligere. Her er Tore Renbergs beskrivelse av fylleangst fra ‘Mannen som elsket Yngve’:

Fylleangst er frarøvelse av selvfølelse. Mens selvinnsikten vanligvis skal tjene til klok vurdering av ens egne handlinger, og etter hvert styrke personligheten, tjener fylleangstens paranoide analyser til å forminske deg selv. Den gjør standarder av det uvanlige, det du har gjort en gang i livet blir det du egentlig er.

- Vi burde ha en avtale om ekteskap!

- Du mener vi skal inngå ekteskap når vi har nådd en viss alder, om ingen har tatt noen av oss?

- Nøyaktig det jeg mener. Forsikring!

- Høres ut som en utmerket ide. Hvor gamle synes du vi skal være før vi gir opp?

- Tjuefem.

Det er ei uke til bursdagen min. Jeg har fireårsjubileum som fullstendig åpen homo, og jeg våger å si jeg er uten skyld og skam for legninga mi, og med nok pride til å fylle en halv dobbeltseng. Jeg trener to til fire ganger i uka og har langt større diameter rundt brystkassen enn magen. Jeg gjør en innsats for folk jeg liker. Jeg lager mat. Jeg er morsom og intelligent. Jeg setter pris på god vin. Jeg er fortsatt singel.

Selvfølgelig, dette er halve sannheten. Jeg er overfladisk, og ønsker en mann som ikke er det. Jeg avskyr drømmere og kunstnere, men faller for dem igjen og igjen. Jeg tenner på ideen om moderate høyremenn, men har enda ikke funnet en som falt i smak. Jeg har masete komplekser i forhold til kroppen min. Jeg snakker ikke til noen den første timen etter at jeg har våknet. Jeg går lei av folk uten å si i fra. Jeg har mindre selvtillit enn selvrespekt. Jeg er verdens dårligste date.

Men allikevel. I’m your man.