Jernbanespor

Han brukte litt for mye tunge da vi klinte. Han klarte aldri å sitte i ro. Men han var interessant og morsom, og langt smartere og mer reflektert enn alderen skulle tilsi. Han var høy, og ganske kjekk. Jeg hadde sett på ham i et par år, men det var han som tok initiativet til å møtes. Vi drakk øl på kafeen nede i gata. Det var en bra date, og jeg var både blid og beruset da jeg gikk hjem. Vi møttes flere ganger. Han hadde brede skuldre og hår på kassa. Han var god å ligge inntil.

Det var ikke så mye mer enn det. Så var det stille en stund, men vi begynte å ta opp kontakten igjen. Så ble det sommer.

Jeg leser om han i avisa, nå og da. Det handler aldri om disse tingene. Av og til griner jeg. 

- Du kan ikke la dette ødelegge kvelden din, sier han og holder fast overarmene mine. Kameraten stemmer i. – Det du trenger nå, er en twink. Finn en eller annen tjueåring du kan kline med.

Jeg forsøker å tenke rasjonelt. Selv med tolv timer champagnefyll i kroppen, vet jeg hva den korrekte reaksjonen er. Ta det med ro. Ikke lag noe oppstyr. Tenk at det kunne vært motsatt. Husk at du gjorde det slutt. Du valgte det bort. Du ville ikke byttet plass. Du hadde ikke kysset med ham i kveld. Jeg vet alt dette. Alt.

Likevel mister jeg fotfestet. Jeg vet at om ikke noen hadde holdt armene mine, så hadde jeg falt i gulvet. Om ikke baren hadde vært full av folk, så hadde jeg begynt å grine. Om jeg bare hadde kjent litt mer etter, ville jeg kastet opp. – Jeg må gå. Jeg må gå nå. Han klemmer meg, lenge. Mykt skjegg. Sterk. – Takk.

Jeg marsjerer opp trappa, og løper ut i gata. Skal til å sette meg inn i en drosje, men sjåføren sier han stoppet for en annen, en annen jeg åpner døren for og beklager til. Neste drosje er en minibuss. – Hvor mange er dere? spør sjåføren. – Bare en, svarer jeg. – Det går ikke, sier sjåføren og vinker meg bort. Jeg legger på sprang, kan ikke stå utenfor puben lenger. Jeg er sikker på at alle har sett meg, sikker på at alle har sett alt.

Lysene er på i leiligheten i første etasje i bygården min. Jeg banker på vinduet, og hun vinker meg inn. Jeg sier hei nede i gangen, og gir henne en klem. – Kom inn, sier hun, vi har whisky! Klokka er to, jeg har drukket musserende i et halvt døgn, og nå drikker jeg brunsprit fra et dypt glass. – Gratulerer med overstått, sier hun og skjenker i litt til. Jeg sender tekstmeldinger jeg vet jeg kommer til å angre på.

Jeg gikk nedover gaten vel vitende om at jeg var i ferd med å bryte en avtale. Småtrippet rundt sølepytter og sørpe, lette hopp, som en overvektig hjort. Som det uekte avkommet av en hjort og et kjøleskap. Ved butikkvinduet stoppet jeg opp og så på speilbildet mitt, halvt gjennomsiktig foran en plakat med appelsiner. “Du er ikke tjukk. Du er kraftig, men du er ikke tjukk. Du trener, du spiser ganske sunt, og du er ikke tjukk. Du er sunn. Og kraftig.” Noen minuter senere var jeg framme på puben. Skoene hadde overlevd, og jeg hadde brutt avtalen. Jeg var tjue minutter for tidlig ute. Men jeg fant et ledig bord like ved baren, et bord for to med en utdatert globus. Øst-Tyskland, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia. Et strålende utgangspunkt for smalltalk om alt annet skulle gå trått. Bartenderen skjenket i et glass rødvin, og lånte meg en avis han hadde liggende bak disken.

Har du bare sett noen på internett, vet du egentlig ingenting om hvordan de ser ut i virkeligheten. Jeg snakker av erfaring. Jeg har sett mange på internett. Jeg har til og med først truffet folk i virkeligheten, og så sett bilder av dem på internett uten å kjenne dem igjen. Det er derfor basert på empirisk forskning at jeg kan slå fast at folk ikke nødvendigvis ligner på bildene av seg selv som ligger på internett. Jeg visste dette allerede, og hadde derfor notert meg detaljer. Høyde, hår, øyefarge. Men det hjalp ikke all verden. Oslo er full av mørke gutter. Balansegangen mellom å late som om jeg leste i avisen, og speide iherdig på alle lyshårede menn under femogtredve som ankom lokalet, var ikke en særlig elegant affære. To ganger holdt jeg blikket til fremmede menn alt for lenge. Ene gangen trodde vedkommende at han kjente meg, og jeg forsøkte desperat å lyve meg ut av situasjonen. Endelig kom han.

Forsøker du å nøste opp sånne ting flere år senere, er det åpenbart ikke alt du husker. Her er det nok store forskjeller på folk, men jeg husker ikke lenger hva vi pratet om. Jeg husker at han hadde på seg en hettegenser og at han hadde bitt opp plasten på enden av båndene som strammer hetten. Jeg husker jeg ble skuffet da jeg først så ham, fordi han var for kjekk. Likevel ble han, og jeg vet ikke hva jeg kan fortelle mellom denne første samtalen som jeg ikke lenger husker noe av, og den siste noen år senere. Men det var fint. Det var fint at det var. Og at det ikke var.

Jeg er tilbake på kafeen. Ikke min kafe, selvfølgelig. Den ble revet i stykker av ny tapet, ny meny, nye stoler og nytt klientell. I to år var den kafeen hjem for meg, i en jobb satt jeg der hver ettermiddag med kolleger og kamerater, som “student” satt jeg der hele tiden, og som nattevakt jaget ut av mitt eget hjem av andres kjærlighet, var kafeen stedet jeg møtte folk, spiste middag, og leste hele “En bønn for Owen Meany”, henslengt i stedets eneste lenestol, en stol forbeholdt nordlandsskalden Terje Nilsen som gikk skulende forbi de store glassvinduene og videre opp til Paviljongen. Kafeen var mitt brudd med alt jeg hadde vært, min dør til alt jeg trodde jeg skulle bli, en scene for min nye rolle som åpen homo, som byboer, som voksen ungdom, kulissene hvor vennskap ble sagt, strategier ble lagt, hvor kaffen kokte på dagen og ølet rant som elver på kvelden.

Likevel, selv om det ikke er min kafe, ikke min plass, er jeg på en måte tilbake. Jeg sitter her alene. Ser på folk. Drikker mørk trakterkaffe. Noterer ting i blokka mi som jeg aldri noensinne kommer til å lese igjen. Smiler til andre folks barn som ikke holder seg på plassen sin. Spiser bolle med vaniljekrem. Kjøper påfyll. Tar fram pcen. Det er ikke en pc, faktisk, det er en mac. Og som da jeg fikk min første laptop er det igjen kult å ha teknologi framme. Jeg gjør viktige ting. Jeg skriver blogg.

Har funnet ut at jeg må deite igjen. Jeg må finne en homo til sofaen min, en homo til kinofilmer, en homo å kline med på jernbanen, en mann som plager meg med å svare for seint på meldinger, en mann som brenner meg når han streifer borti hånda mi midt under en samtale. Veit ikke lenger om jeg kan å forelske meg, jeg har prøvd et par ganger, og enten er det bare veldig mange gutter som er feil gutter, eller så har jeg skrudd av eller brukt opp hva enn det er i oss som plutselig glitrer. Jeg tenker det er snøkrystaller. 

Første gang jeg fikk en ordentlig kjæreste… Nå høres jeg verdensvant ut. Det stemmer ikke. Den ene gangen jeg har hatt en ordentlig kjæreste, burde det stå. Da hadde jeg ventet så lenge. Jeg hadde sett romantiske filmer. Jeg hadde lest bøker om kjærlighet. Jeg var klar over dramaturgien. Jeg tente lys. Jeg kjøpte blomster. Jeg dempa belysninga. Vi gikk tur på Bygdøy. Det regnet. Vi klina i regnet. Jeg viste ham stedene, benken, Berlin, lekeplassen. Det var tilgjort, men det var også ekte. 

Kjærlighetens andrebok er mye vanskeligere. Du må komme på nye ting, nye linjer, nye steder, nye historier. Selv om du må ta med deg alt du lærte under debuten, du kan luke ut alle feilene (og jeg kan la være å bli kald og hard, jeg kan la være å gjøre narr, jeg kan la være å få overtaket og så bruke det nådeløst), likevel kan du ikke gjenta det som virket.

Når vi ikke lenger forsøker å være bedre enn oss selv, blir vi brått så mye, mye dårligere. Jeg trenger et vendepunkt. Jeg trenger en halsgrop med fremmed parfyme.

Jeg sitter på en flyplass, men jeg skal ingen steder. Jeg venter. Klokka er langt over lunsj, likevel drikker jeg dagens første kaffe. Håper abstinenshodepinen gir seg. 

Og det gjør den. Forløsende kopp med trakterkaffe. A damn good cup of joe. Langsomt gjenopprettes balansen, dagen kommer i vater. Alt jeg har gjort til nå blir beint igjen. Jeg stod opp med rett fot. Jeg trente til jeg ble sliten. Jeg bestilte drop-in klipp, rakk å kjøpe bursdagsgave, rakk det billige toget etter klippen.

Dette er en god dag. Jeg vet det nå. Svart kaffe, tørt brød. God dag.

Den vakreste gutten i byen lager kaffe. Han lager kaffe og selger croissanter og de beste makroner som er å få kjøpt nord for Frankrike. Den vakreste gutten i byen spør diskuterer lottorekka med meg, samtidig som han rekker meg espressoen. Han vet det ikke selv. Han er for blyg og for hyggelig. Kanskje ingen har husket å fortelle ham at han er det vakreste vi har, eller kanskje han vet at et sørgmodig drag over ansiktet, og et valpeblikk med brune øyne er alt som skal til for å beholde førsteplassen i mange år.

Kameraten min spør om han er skeiv. Jeg svarer at han kanskje bare er europeer. Men han er oppvokst her, innvendes det. For ikke å nevne hvor sjarmerende han er. Han holder blikket. Kameraten min spør om jeg ikke ville gitt mitt hjerte til en hvilken som helst mann under førti som serverer makroner. Men vi er enige. Han er skeiv. Og vi vet ikke om det gjør saken bedre.

Lekeplassen mellom det gule og det røde huset i Arups gate er ikke i bruk. Det er for kaldt ute. Vi setter oss ned, for vi har votter og skjerf. Vi har anorakk. Vi er voksne, og vi kan være på lekeplassen selv om klokka er ti. De har trimmet buskene mot veien. Det overrasker meg, og et øyeblikk angrer jeg på forslaget mitt, jeg synes det er for mye innsyn. Men ingen er ute i gaten, ingen går forbi, ingen ser inn. Vi sitter på samme benk.

- Sigarett?

- Takk, jeg røyker ikke, jeg lærte det aldri. Vi måtte si eplekake på innpust, ehp-lhe-kha-khe, og da kasta jeg opp på skoen min. Det var siste gang jeg prøvde. Synd egentlig, for jeg tror jeg hadde vært ganske tøff med sigaretter.

- Vær glad til, det er teit og dyrt å røyke.

Han fyrer opp, flammen lyser opp ansiktet hans et øyeblikk, så forsvinner det i sort, bare gloa, bare gloa på innpust. Jeg forsøker å tenke at jeg liker lukten av røyk.

- Bestefar røkte. Det var greit det, på åttitallet. Vi lekte på gulvet, og han satt i stolen sin og røkte. Han plystret på utpust, presset lufta mellom tennene og tunga, det var ikke en ordentlig plystrelyd. Shh-shh-shh. Han hadde gebiss, det var sikkert derfor han begynte. Gebisset lå i et glass om natten.

- Godt vi holder fast ved tennene våre nå.

- Se! Det er så sjelden vi ser stjerner i Oslo sentrum.

- Det der er Venus. Er du nervøs?

- Normalt er ikke folk så pene som på bildene sine. Men du er egentlig mye penere. Ja. Jeg er det. Jeg forsøker å gjøre meg interessant, og da snakker jeg for mye, alt for mye. Som du hører.

- Slapp av, du er interessant. Synes du er søt.

Ser ned. Så opp. Forsøker å se brydd og smigret ut på en gang. Søt, liksom. Innser at de eneste jeg har sett se brydd og smigret ut på en gang, er hollywoodkvinner i svart-hvitt-filmer. Men det er for seint å spille Tony Soprano-kortet mitt nå. Jeg har allerede etablert meg som han nervøse som snakker for mye, fordi den røkende mannen jeg møtte er for kjekk

- Bestefaren din, besøker du ham ofte?

- Han gikk bort. For mange år siden.

- Ser du, det er teit å røyke.

Han dytter sigaretten ned i snøen på armlenet. Den slukner uten en lyd. Plutselig durer et tog forbi, et kilometerlangt godstog som buldrer av tonn i fart, som gnisser i stål mot stål, som aldri tar slutt, og jeg får ikke svart, jeg får ikke sagt noe. Han lener seg mot meg, og hvisker meg i øret. Like plutselig som toget kom er det vekk. Ut av bulderet ramler stillheten.

- Jeg bor rett her oppe.

Snø på togskinner, i bakgården, på takene til gårdene over jernbanen, i trærne, på duenes vinduskarm, hele byen er lysere, og pakket inn i vatt dempes hver eneste lyd. Det var nok derfor jeg våknet, ikke med et rykk, men med noe som kunne minne om et sukk, når du kontrollert bryter vannflata etter å ha hentet synkeringer på djupa, og trekker pusten du trenger, men som lungene enda ikke hadde begynt å verke etter.

Jeg brøyt altså søvnflaten plutselig – plutselig var jeg bare våken. Det var fortsatt mørkt ute, lyset stod fortsatt på i stua. Hodet mitt lå på låret hans, samtidig som hans hode var i mitt fang, og jeg tenkte at om noen så oss nå, ville de se at vi sov som kattunger. Heldigvis var det ingen som så oss. Jeg satt meg opp, og løftet forsiktig hodet hans over på en sofapute. På soverommet dro jeg på nytt sengetøy på gjestedyna, og la den innerst i sengen. Jeg gikk ut i stua og hentet ham, bar ham inn på soverommet. Han åpnet øynene da jeg rykket ham opp. “Hei?” sa han, brått overrasket. Jeg fikk overbalanse da jeg skulle legge ham fra meg, og måtte slippe ham ned i senga.

En halvfull ølboks på stuebordet. Vi hadde delt den, men aldri kommet i gang. Tomme vannglass. Det var i alle fall noe, kanskje derfor jeg ikke var dårlig. Klokka var halv åtte, jeg talte tilbake timene, fire timer, jeg var fortsatt full. Da jeg kom inn på soverommet pustet han med en svak hvesing, han hadde sovnet, og han lå halvt under dyna, med klærne på. Dette skulle være anstending, det mente jeg bestemt, så jeg beholdt t-skjorta på, og la meg så forsiktig jeg bare klarte under dyna mi. Han la hånda si på låret mitt. “Så myk du er”, hvisket han. “Dusjolje”, svarte jeg, og gjorde ingen motstand da han la ansiktet mot brystkassen min.

Utenfor kom avisbudet, utenfor ble det dag, utenfor begynte flytoget å kjøre lørdagsrute, utenfor gikk folk hjem i dress. Innenfor var verden ei varm hånd og sovepust. Bare ei varm hånd. Bare en svak pust mot huden min.

24 bokser brus til 99 kroner. Det blir drøye fire kroner boksen, fem når du teller med panten. Jeg teller alltid med panten. Da blir pengene som kommer min vei når jeg panter nede på Joker nye penger. En inntekt, ikke et innfridd lån. En gevinst, ikke refusjon av utgift. På samme måten betaler jeg skatten min. Ikke bare med glede, men også i raust monn. Lønningskontoret har fått klar beskjed om å trekke 1000 kroner ekstra, hver eneste måned. I juni kommer minst 12000 kroner min vei. Premie. Bonus. Fyll og nye sko.

- Etter Jaren er det snø, sier den joviale konduktøren. Hvem er han Jaren, spør jeg, og konduktøren ler. Han synes sannsynligvis ikke jeg er morsom, han ler nok bare fordi det er påkrevd. Gjøvikbanen skal være den trivelige turen. På toalettet har de tapetsert med skog. Du står i mørket, og skal tenke at du pisser i skauen. Det er ingen storslått opplevelse.

Noe ganske annet var det den gangen jeg kom inn på et flytoalett dobbelt som var dobbelt så stort som de pleier å være, og som hadde to vinduer. 30000 fot under meg raste vanlige menneskers dag forbi. Jeg stod en hel mil over dem og pissa, beruset av oppdiktet maktfølelse.

Mitt favorittdass er et utedass. Det ligger i Nordland, i bunnen av en fjord. Det finnes ikke veiforbindelse. Ingen kommer uannonsert, vi hører båtmotorens dur lenge før vi ser folk. Regelen er motsatt av på vanlige toaletter. På dette utedasset er det opptatt når døra står vidåpen. Da ser man det fra huset, for det er i en slik vinkel dasset står. Og der har jeg sittet, mange ganger og sett den mest storslagne nordlandsnaturen du kan drømme om, mens jeg virkelig har presset på. Å drite med åpen dør. Drite mens trekken siger opp under deg. Drite mens måkene fyllevræler, biene summer, og et plutselig vindkast stilner dem begge og røsker i bjørka utenfor. Drite mens du ser kulissene til “Jeg er Dina” utfolde seg i all sin prakt. Drite og bare være deg selv, urmennesket, i alle fall til du tørker deg i ræva, hiver på litt kalk og lukker igjen isopordasslokket.

Det er faen meg noe.

Det begynner litt svakt, jeg vet det. Ikke året kanskje, men ordene, setningene, (og nå skulle jeg til å si “tekstene” men det var alt for ambisiøst og alt for tidlig, så jeg sier det som det er:) innleggene, de er ganske så intetsigende, og det beklager jeg.

Men her er greia: Jeg tror jeg må skrive før jeg begynner å se etter noe å skrive om. Så må jeg se meg om, før jeg begynner å tenke på ting. Så må jeg tenke meg om før jeg skriver noe som har innhold. Og her er jeg nå, i fase en. Jeg skriver. Hver dag. Her inne. Fordi om jeg sluntrer unna, så forsvinner hele intitativet.

Initiativet?, spør den imaginære leser. Jo, svarer jeg, den ekte jeg, eller et av fjesene i alle fall, jo, det er slik at jeg har bestemt meg for å skrive et eller annet. Før året er omme. Noe med innhold. Jeg har kjøpt et skatoll, det er kontoret mitt, og i min beskjedne leilighet i Gamlebyen, mitt værelse – om jeg får lov, står skatollet mitt rett innenfor ytterdøra, og når jeg lukker døra, åpner skatollet og henter en stol fra kjøkkenbordet, er det som ikke en gang teller som en gang blitt et helt kontor. Så her sitter jeg og skriver.

Hvorfor?, spør den samme – nei, vent – enda en oppdiktet leser, her kan vi koste på oss to. Hvorfor. Jo. Det er slik, at jeg har sett meg selv litt utenfra. Det er stortsett der jeg ser meg selv. Og jeg har kommet til at jeg ikke er helt den jeg var (ikke at forandring er å forakte, når den er til det bedre). Jeg har blitt verre. Litt mer gretten. Litt mer falsk. Litt mer hoven. Litt mindre meg, den tenkte kjernen, selve jeg-et, den som vi tror vi egentlig er, den som bare er snill og god og vil det beste for alle, den har forsvunnet. Og jeg tror ikke jeg finner ham i bokstavene, men om jeg utleverer meg selv på det groveste, kanskje jeg skremmer meg på plass igjen.

Men først, altså, et nytt innlegg, så godt som hver dag, så godt som uten innhold. Det er ikke til å leve med, men som det meste annet holder vi det nok ut.