Lekeplassen mellom det gule og det røde huset i Arups gate er ikke i bruk. Det er for kaldt ute. Vi setter oss ned, for vi har votter og skjerf. Vi har anorakk. Vi er voksne, og vi kan være på lekeplassen selv om klokka er ti. De har trimmet buskene mot veien. Det overrasker meg, og et øyeblikk angrer jeg på forslaget mitt, jeg synes det er for mye innsyn. Men ingen er ute i gaten, ingen går forbi, ingen ser inn. Vi sitter på samme benk.
- Sigarett?
- Takk, jeg røyker ikke, jeg lærte det aldri. Vi måtte si eplekake på innpust, ehp-lhe-kha-khe, og da kasta jeg opp på skoen min. Det var siste gang jeg prøvde. Synd egentlig, for jeg tror jeg hadde vært ganske tøff med sigaretter.
- Vær glad til, det er teit og dyrt å røyke.
Han fyrer opp, flammen lyser opp ansiktet hans et øyeblikk, så forsvinner det i sort, bare gloa, bare gloa på innpust. Jeg forsøker å tenke at jeg liker lukten av røyk.
- Bestefar røkte. Det var greit det, på åttitallet. Vi lekte på gulvet, og han satt i stolen sin og røkte. Han plystret på utpust, presset lufta mellom tennene og tunga, det var ikke en ordentlig plystrelyd. Shh-shh-shh. Han hadde gebiss, det var sikkert derfor han begynte. Gebisset lå i et glass om natten.
- Godt vi holder fast ved tennene våre nå.
- Se! Det er så sjelden vi ser stjerner i Oslo sentrum.
- Det der er Venus. Er du nervøs?
- Normalt er ikke folk så pene som på bildene sine. Men du er egentlig mye penere. Ja. Jeg er det. Jeg forsøker å gjøre meg interessant, og da snakker jeg for mye, alt for mye. Som du hører.
- Slapp av, du er interessant. Synes du er søt.
Ser ned. Så opp. Forsøker å se brydd og smigret ut på en gang. Søt, liksom. Innser at de eneste jeg har sett se brydd og smigret ut på en gang, er hollywoodkvinner i svart-hvitt-filmer. Men det er for seint å spille Tony Soprano-kortet mitt nå. Jeg har allerede etablert meg som han nervøse som snakker for mye, fordi den røkende mannen jeg møtte er for kjekk
- Bestefaren din, besøker du ham ofte?
- Han gikk bort. For mange år siden.
- Ser du, det er teit å røyke.
Han dytter sigaretten ned i snøen på armlenet. Den slukner uten en lyd. Plutselig durer et tog forbi, et kilometerlangt godstog som buldrer av tonn i fart, som gnisser i stål mot stål, som aldri tar slutt, og jeg får ikke svart, jeg får ikke sagt noe. Han lener seg mot meg, og hvisker meg i øret. Like plutselig som toget kom er det vekk. Ut av bulderet ramler stillheten.
- Jeg bor rett her oppe.