Jernbanespor

Har funnet ut at jeg må deite igjen. Jeg må finne en homo til sofaen min, en homo til kinofilmer, en homo å kline med på jernbanen, en mann som plager meg med å svare for seint på meldinger, en mann som brenner meg når han streifer borti hånda mi midt under en samtale. Veit ikke lenger om jeg kan å forelske meg, jeg har prøvd et par ganger, og enten er det bare veldig mange gutter som er feil gutter, eller så har jeg skrudd av eller brukt opp hva enn det er i oss som plutselig glitrer. Jeg tenker det er snøkrystaller. 

Første gang jeg fikk en ordentlig kjæreste… Nå høres jeg verdensvant ut. Det stemmer ikke. Den ene gangen jeg har hatt en ordentlig kjæreste, burde det stå. Da hadde jeg ventet så lenge. Jeg hadde sett romantiske filmer. Jeg hadde lest bøker om kjærlighet. Jeg var klar over dramaturgien. Jeg tente lys. Jeg kjøpte blomster. Jeg dempa belysninga. Vi gikk tur på Bygdøy. Det regnet. Vi klina i regnet. Jeg viste ham stedene, benken, Berlin, lekeplassen. Det var tilgjort, men det var også ekte. 

Kjærlighetens andrebok er mye vanskeligere. Du må komme på nye ting, nye linjer, nye steder, nye historier. Selv om du må ta med deg alt du lærte under debuten, du kan luke ut alle feilene (og jeg kan la være å bli kald og hard, jeg kan la være å gjøre narr, jeg kan la være å få overtaket og så bruke det nådeløst), likevel kan du ikke gjenta det som virket.

Når vi ikke lenger forsøker å være bedre enn oss selv, blir vi brått så mye, mye dårligere. Jeg trenger et vendepunkt. Jeg trenger en halsgrop med fremmed parfyme.

Jeg sitter på en flyplass, men jeg skal ingen steder. Jeg venter. Klokka er langt over lunsj, likevel drikker jeg dagens første kaffe. Håper abstinenshodepinen gir seg. 

Og det gjør den. Forløsende kopp med trakterkaffe. A damn good cup of joe. Langsomt gjenopprettes balansen, dagen kommer i vater. Alt jeg har gjort til nå blir beint igjen. Jeg stod opp med rett fot. Jeg trente til jeg ble sliten. Jeg bestilte drop-in klipp, rakk å kjøpe bursdagsgave, rakk det billige toget etter klippen.

Dette er en god dag. Jeg vet det nå. Svart kaffe, tørt brød. God dag.

Den vakreste gutten i byen lager kaffe. Han lager kaffe og selger croissanter og de beste makroner som er å få kjøpt nord for Frankrike. Den vakreste gutten i byen spør diskuterer lottorekka med meg, samtidig som han rekker meg espressoen. Han vet det ikke selv. Han er for blyg og for hyggelig. Kanskje ingen har husket å fortelle ham at han er det vakreste vi har, eller kanskje han vet at et sørgmodig drag over ansiktet, og et valpeblikk med brune øyne er alt som skal til for å beholde førsteplassen i mange år.

Kameraten min spør om han er skeiv. Jeg svarer at han kanskje bare er europeer. Men han er oppvokst her, innvendes det. For ikke å nevne hvor sjarmerende han er. Han holder blikket. Kameraten min spør om jeg ikke ville gitt mitt hjerte til en hvilken som helst mann under førti som serverer makroner. Men vi er enige. Han er skeiv. Og vi vet ikke om det gjør saken bedre.

Lekeplassen mellom det gule og det røde huset i Arups gate er ikke i bruk. Det er for kaldt ute. Vi setter oss ned, for vi har votter og skjerf. Vi har anorakk. Vi er voksne, og vi kan være på lekeplassen selv om klokka er ti. De har trimmet buskene mot veien. Det overrasker meg, og et øyeblikk angrer jeg på forslaget mitt, jeg synes det er for mye innsyn. Men ingen er ute i gaten, ingen går forbi, ingen ser inn. Vi sitter på samme benk.

- Sigarett?

- Takk, jeg røyker ikke, jeg lærte det aldri. Vi måtte si eplekake på innpust, ehp-lhe-kha-khe, og da kasta jeg opp på skoen min. Det var siste gang jeg prøvde. Synd egentlig, for jeg tror jeg hadde vært ganske tøff med sigaretter.

- Vær glad til, det er teit og dyrt å røyke.

Han fyrer opp, flammen lyser opp ansiktet hans et øyeblikk, så forsvinner det i sort, bare gloa, bare gloa på innpust. Jeg forsøker å tenke at jeg liker lukten av røyk.

- Bestefar røkte. Det var greit det, på åttitallet. Vi lekte på gulvet, og han satt i stolen sin og røkte. Han plystret på utpust, presset lufta mellom tennene og tunga, det var ikke en ordentlig plystrelyd. Shh-shh-shh. Han hadde gebiss, det var sikkert derfor han begynte. Gebisset lå i et glass om natten.

- Godt vi holder fast ved tennene våre nå.

- Se! Det er så sjelden vi ser stjerner i Oslo sentrum.

- Det der er Venus. Er du nervøs?

- Normalt er ikke folk så pene som på bildene sine. Men du er egentlig mye penere. Ja. Jeg er det. Jeg forsøker å gjøre meg interessant, og da snakker jeg for mye, alt for mye. Som du hører.

- Slapp av, du er interessant. Synes du er søt.

Ser ned. Så opp. Forsøker å se brydd og smigret ut på en gang. Søt, liksom. Innser at de eneste jeg har sett se brydd og smigret ut på en gang, er hollywoodkvinner i svart-hvitt-filmer. Men det er for seint å spille Tony Soprano-kortet mitt nå. Jeg har allerede etablert meg som han nervøse som snakker for mye, fordi den røkende mannen jeg møtte er for kjekk

- Bestefaren din, besøker du ham ofte?

- Han gikk bort. For mange år siden.

- Ser du, det er teit å røyke.

Han dytter sigaretten ned i snøen på armlenet. Den slukner uten en lyd. Plutselig durer et tog forbi, et kilometerlangt godstog som buldrer av tonn i fart, som gnisser i stål mot stål, som aldri tar slutt, og jeg får ikke svart, jeg får ikke sagt noe. Han lener seg mot meg, og hvisker meg i øret. Like plutselig som toget kom er det vekk. Ut av bulderet ramler stillheten.

- Jeg bor rett her oppe.

Snø på togskinner, i bakgården, på takene til gårdene over jernbanen, i trærne, på duenes vinduskarm, hele byen er lysere, og pakket inn i vatt dempes hver eneste lyd. Det var nok derfor jeg våknet, ikke med et rykk, men med noe som kunne minne om et sukk, når du kontrollert bryter vannflata etter å ha hentet synkeringer på djupa, og trekker pusten du trenger, men som lungene enda ikke hadde begynt å verke etter.

Jeg brøyt altså søvnflaten plutselig – plutselig var jeg bare våken. Det var fortsatt mørkt ute, lyset stod fortsatt på i stua. Hodet mitt lå på låret hans, samtidig som hans hode var i mitt fang, og jeg tenkte at om noen så oss nå, ville de se at vi sov som kattunger. Heldigvis var det ingen som så oss. Jeg satt meg opp, og løftet forsiktig hodet hans over på en sofapute. På soverommet dro jeg på nytt sengetøy på gjestedyna, og la den innerst i sengen. Jeg gikk ut i stua og hentet ham, bar ham inn på soverommet. Han åpnet øynene da jeg rykket ham opp. “Hei?” sa han, brått overrasket. Jeg fikk overbalanse da jeg skulle legge ham fra meg, og måtte slippe ham ned i senga.

En halvfull ølboks på stuebordet. Vi hadde delt den, men aldri kommet i gang. Tomme vannglass. Det var i alle fall noe, kanskje derfor jeg ikke var dårlig. Klokka var halv åtte, jeg talte tilbake timene, fire timer, jeg var fortsatt full. Da jeg kom inn på soverommet pustet han med en svak hvesing, han hadde sovnet, og han lå halvt under dyna, med klærne på. Dette skulle være anstending, det mente jeg bestemt, så jeg beholdt t-skjorta på, og la meg så forsiktig jeg bare klarte under dyna mi. Han la hånda si på låret mitt. “Så myk du er”, hvisket han. “Dusjolje”, svarte jeg, og gjorde ingen motstand da han la ansiktet mot brystkassen min.

Utenfor kom avisbudet, utenfor ble det dag, utenfor begynte flytoget å kjøre lørdagsrute, utenfor gikk folk hjem i dress. Innenfor var verden ei varm hånd og sovepust. Bare ei varm hånd. Bare en svak pust mot huden min.

24 bokser brus til 99 kroner. Det blir drøye fire kroner boksen, fem når du teller med panten. Jeg teller alltid med panten. Da blir pengene som kommer min vei når jeg panter nede på Joker nye penger. En inntekt, ikke et innfridd lån. En gevinst, ikke refusjon av utgift. På samme måten betaler jeg skatten min. Ikke bare med glede, men også i raust monn. Lønningskontoret har fått klar beskjed om å trekke 1000 kroner ekstra, hver eneste måned. I juni kommer minst 12000 kroner min vei. Premie. Bonus. Fyll og nye sko.

- Etter Jaren er det snø, sier den joviale konduktøren. Hvem er han Jaren, spør jeg, og konduktøren ler. Han synes sannsynligvis ikke jeg er morsom, han ler nok bare fordi det er påkrevd. Gjøvikbanen skal være den trivelige turen. På toalettet har de tapetsert med skog. Du står i mørket, og skal tenke at du pisser i skauen. Det er ingen storslått opplevelse.

Noe ganske annet var det den gangen jeg kom inn på et flytoalett dobbelt som var dobbelt så stort som de pleier å være, og som hadde to vinduer. 30000 fot under meg raste vanlige menneskers dag forbi. Jeg stod en hel mil over dem og pissa, beruset av oppdiktet maktfølelse.

Mitt favorittdass er et utedass. Det ligger i Nordland, i bunnen av en fjord. Det finnes ikke veiforbindelse. Ingen kommer uannonsert, vi hører båtmotorens dur lenge før vi ser folk. Regelen er motsatt av på vanlige toaletter. På dette utedasset er det opptatt når døra står vidåpen. Da ser man det fra huset, for det er i en slik vinkel dasset står. Og der har jeg sittet, mange ganger og sett den mest storslagne nordlandsnaturen du kan drømme om, mens jeg virkelig har presset på. Å drite med åpen dør. Drite mens trekken siger opp under deg. Drite mens måkene fyllevræler, biene summer, og et plutselig vindkast stilner dem begge og røsker i bjørka utenfor. Drite mens du ser kulissene til “Jeg er Dina” utfolde seg i all sin prakt. Drite og bare være deg selv, urmennesket, i alle fall til du tørker deg i ræva, hiver på litt kalk og lukker igjen isopordasslokket.

Det er faen meg noe.

Det begynner litt svakt, jeg vet det. Ikke året kanskje, men ordene, setningene, (og nå skulle jeg til å si “tekstene” men det var alt for ambisiøst og alt for tidlig, så jeg sier det som det er:) innleggene, de er ganske så intetsigende, og det beklager jeg.

Men her er greia: Jeg tror jeg må skrive før jeg begynner å se etter noe å skrive om. Så må jeg se meg om, før jeg begynner å tenke på ting. Så må jeg tenke meg om før jeg skriver noe som har innhold. Og her er jeg nå, i fase en. Jeg skriver. Hver dag. Her inne. Fordi om jeg sluntrer unna, så forsvinner hele intitativet.

Initiativet?, spør den imaginære leser. Jo, svarer jeg, den ekte jeg, eller et av fjesene i alle fall, jo, det er slik at jeg har bestemt meg for å skrive et eller annet. Før året er omme. Noe med innhold. Jeg har kjøpt et skatoll, det er kontoret mitt, og i min beskjedne leilighet i Gamlebyen, mitt værelse – om jeg får lov, står skatollet mitt rett innenfor ytterdøra, og når jeg lukker døra, åpner skatollet og henter en stol fra kjøkkenbordet, er det som ikke en gang teller som en gang blitt et helt kontor. Så her sitter jeg og skriver.

Hvorfor?, spør den samme – nei, vent – enda en oppdiktet leser, her kan vi koste på oss to. Hvorfor. Jo. Det er slik, at jeg har sett meg selv litt utenfra. Det er stortsett der jeg ser meg selv. Og jeg har kommet til at jeg ikke er helt den jeg var (ikke at forandring er å forakte, når den er til det bedre). Jeg har blitt verre. Litt mer gretten. Litt mer falsk. Litt mer hoven. Litt mindre meg, den tenkte kjernen, selve jeg-et, den som vi tror vi egentlig er, den som bare er snill og god og vil det beste for alle, den har forsvunnet. Og jeg tror ikke jeg finner ham i bokstavene, men om jeg utleverer meg selv på det groveste, kanskje jeg skremmer meg på plass igjen.

Men først, altså, et nytt innlegg, så godt som hver dag, så godt som uten innhold. Det er ikke til å leve med, men som det meste annet holder vi det nok ut.

Brokkoli, det er alt det går i. Brokkoli og gulrøtter, kokt skinke og fiskekaker, rent treningstøy og skittent treningstøy, tidlige kvelder og tidlige morgener. Det er alt. Kom og hent meg.

- Du kommer til å være fornøyd om ti kilo, sier han. Jeg forsøker å huske da jeg sist var fornøyd. Det er år siden.

- Så sur du er, sier han. Vi sitter over nyttårsmiddagen, og han mener jeg virker furten. Jeg smiler tilbake, men kjenner at smilet starter og stopper ved munnen. Jeg vil si noe om nyhetskavalkadene fra helvete, jeg vil beklage meg, for jeg stod hjemme og gråt til P2. Opptak av journalistene som fulgte “situasjonen” direkte, jeg har ikke hørt dette før.

- Endelig er dette jævla drittåret over, sier jeg. Jeg skåler i champagne. Jeg holder i stjerneskuddet. Jeg ser titalls flyvende papirlykter som svever over byen.

- Retning i livet, svarer jeg. Han har spurt hva som er mine forsetter i det nye året, han forteller meg om hvor viktig det er med gode delmål, med konkrete tiltak.

- Se det store i det små, skriver jeg. Husker ikke lenger hva han mente med det. Synes bare jeg ser det som er alt for lite, det som bare dreier seg om meg. Jeg sitter lut i sofaen og kikker på navelen min, og tenker mageflesk.

Hvordan det gikk? Jo, vi spiste og drakk og så på rakettene, så gikk vi ut på byen, hvor en kjekk fyr jeg har hatt litt kontakt med før chattet meg opp, før jeg mistet ham og etterhvert fant veien hjem sammen med en grandiosa kjøttdeig og løk.

Men av en eller annen grunn var ikke det slutten, jeg kom meg ikke i seng, og en nittenåring var på vei min vei med bussen. Så det var sånn det gikk: jeg startet det nye året med å spoone en gylden nittenåring i timesvis. Jeg falt inn og ut av søvn, og drømte slik du bare drømmer når du sover lett, og hver gang jeg så blod våknet jeg opp igjen, og snuste inn den vagt parfymerte duften av ham, av nakken hans.

For jeg tror det er sikkert, om dette er et tegn på noe som helst, at 2011, det verste året noensinne, har gått over i 2012, og det kan bare bli bedre, alt kan bare bli bedre.

Du vet jo det her, John, at du har alltid gitt uttrykk for å være en lettlivet type. Du har vitset, smilt og ledd så høyt du bare kan. Du har ledd som He-Man, har du. Ha – ha – ha. Så var du en høflig gutt, husker du det? Du gikk av sykkelen din for å krysse gata. Du reiste deg for gamle damer på bussen. Du snakka med voksne folk så godt du bare kunne. Og husker du hvor feit du var? Du var rund som ei tønne. Du lå lagvis. Tyngdepunktet ditt var deg. Og husker du hvor forelska du var? Du var på skyer. Du lå i grøfta. Og du var homo. Men det var det jo ingen som fikk vite.

Og jeg tror det er her problemet ligger. Det er her hunden er begravet, rett og slett. Den feite ræva di. Homsinga di. Disse to tingene. Det er derfor du prøvde alt du kunne å passe inn i enhver situasjon. Din oter, din kameleon. Det er derfor du smilte, derfor du var høflig, derfor du lo. Du ville bare at dem skulle like deg. Og det gjorde dem, men du løy jo, det var på falske premisser. Så du kom ut av skapet. Du slanka deg en del. Og du ble likefrem ganske vemmelig. Din bulldoser, din Tony Soprano.

Og her er vi ved kjernen. Den jævla svære skyggen du kasta da du var ung og feit. Det mørke omrisset ditt, der homoen gikk bleik og skamma seg. Kiloene ble borte, skapet ble borte. Men skyggen din, den blir ikke mindre uansett hvor høyt du ler.